Arbeidsmarkedstiltak i Norge har tradisjonelt fulgt én rekkefølge: først opplæring eller arbeidstrening på en skjermet arena, så vanlig arbeid etter hvert. FHI kaller det «train then place». Supported Employment (SE) og varianten Individual Placement and Support (IPS) snur rekkefølgen: deltakeren skal så raskt som mulig ut i betalt jobb på en ordinær arbeidsplass, med tett oppfølging av både arbeidstaker og arbeidsgiver. «Place then train.»
Arbeids- og velferdsdirektoratet ba FHI oppsummere forskningen fordi tilnærmingen, med FHIs ord, «har vært omstridt» i Norge.
Hva FHI undersøkte
Forskerne Heid Nøkleby, Nora Blaasvær og Rigmor C. Berg leste 5010 sammendrag og 229 artikler i fulltekst. De inkluderte 38 kontrollerte studier, beskrevet i 54 publikasjoner: ni av SE og 29 av IPS. Studiene var fra USA, England, Australia, Canada, Hong Kong, Japan, Nederland, Bulgaria, Italia, Sveits, Tyskland, Spania, Sverige og Norge, publisert mellom 1995 og 2015. Oppfølgingstiden varierte fra seks måneder til fem år, oftest 12–24 måneder.
De fleste studiene handlet om personer med alvorlige psykiske lidelser. Noen omfattet personer med store fysiske skader eller utviklingsskader. Det tiltakene ble sammenliknet med, var vanligvis ordinære tjenester: skjermet arbeid, opplæring og støtte til å søke jobb.
Hovedfunn
Den største sammenlikningen omfatter 21 studier av IPS mot andre tiltak for personer med alvorlige psykiske lidelser. FHI fant at IPS «trolig» fører til at over dobbelt så mange kommer i vanlig arbeid (relativ risiko 2,40, konfidensintervall 2,08 til 2,77), med moderat tillit til resultatet. Deltakerne hadde trolig også mer tid i arbeid og noe høyere inntekt.
Seks av studiene målte kostnader. Samlet tydet de på at IPS kostet omtrent det samme som kontrolltiltakene og fikk flere i arbeid, og dermed trolig var mest kostnadseffektivt.
På helse fant FHI lite. IPS gir «muligens ingen effekt» på livskvalitet, og ingen av de åtte studiene som målte psykiske symptomer fant noen effekt. Resultatene for innleggelser var usikre. FHI understreker at tiltakene heller ikke ga negative effekter.
For SE alene var studiene små og kunne ikke slås sammen statistisk. Trenden pekte samme vei, men med lav tillit. Forsterkede varianter av IPS, med for eksempel arbeidsrettet kognitiv terapi, ga også effekt. Den ene norske studien i oversikten gjaldt personer med milde til moderate psykiske lidelser og fant flere i arbeid (relativ risiko 1,19) med høy tillit, men ikke at tiltaket var kostnadseffektivt det første året.
Hva som ikke så ut til å bety noe
FHI undersøkte om effekten varierte med oppfølgingstid, skår på kvalitetsskalaer, geografi eller hvor omfattende kontrolltiltaket var. Effekten holdt seg over tid. Den var litt større i USA enn i Europa, men forskjellen var ikke signifikant. Og IPS virket like godt mot omfattende kontrolltiltak som mot enkle. FHI tar det siste som et tegn på at IPS vil gi effekt også i Norge, «der vi antar at kontrolltiltakene vil kunne være omfattende og av høy kvalitet».
FHIs egne forbehold
Oversikten svarer ikke på alt, og forfatterne sier det selv:
- De fleste studiene gjaldt personer med alvorlige psykiske lidelser. FHI fant få studier av andre grupper: én av ungdom, én med noen langtidsledige, og nesten ingenting om innvandrere. Effekten for andre grupper kaller de «mindre sikker».
- Søket ble avsluttet i mars 2016. En norsk IPS-studie publisert i desember 2016 fant en mindre effekt (relativ risiko 1,37) og ingen samfunnsøkonomisk gevinst etter to år, men bedre livskvalitet og færre depresjonssymptomer etter tolv måneder.
- Oversikten gir ingen anbefalinger og inneholder ingen helseøkonomisk evaluering.
- Flere studier var for ulike til å slås sammen, og noen rapporterte mangelfullt.
Debatten i Norge
NAVs tidsskrift Arbeid og velferd omtalte oversikten i 2017. Forfatterne Heid Nøkleby og Thorgeir Hernes skrev at funnene er så tydelige at de «utfordrer Navs arbeidsmåter og politikernes prioriteringer blant arbeidsrettede tiltak».
Forskerne Magne Bråthen og Espen Dahl ved OsloMet mener debatten er blitt for snever. I en kronikk fra 2022 skriver de at kunnskapsgrunnlaget begrenses for mye til randomiserte kontrollerte forsøk, som sier lite om hvordan metodikken kan settes ut i praksis i en organisasjon som NAV. De peker på rammebetingelser som aktivitetskrav, begrensninger i arbeidsavklaringspenger, tilgang på tiltaksplasser og veilederkompetanse, og etterlyser casestudier, prosessevalueringer, surveyer og registeranalyser i tillegg til effektstudiene.
Bråthen intervjuet i 2020 atten NAV-veiledere i fem fylker. Nesten alle mente at tillit er en forutsetning for vellykket oppfølging, og at det tar tid å bygge. Det kunne komme i konflikt med ambisjonen om rask utplassering. Veilederne pekte også på to risikoer: for rask utplassering kunne gi helsemessige tilbakeslag for brukeren, og å sende kandidater med dårlige forutsetninger kunne svekke forholdet til arbeidsgiverne. Dette arbeidet ble ikke fanget opp av resultatindikatorene og ble dermed, med Bråthens ord, «usynlig».
Helsedirektoratet gir i dag faglige råd om IPS for personer med moderate til alvorlige psykiske lidelser, og viser til FHIs oversikter.
Det vi tar med oss
Resten av denne artikkelen er vår egen vurdering, ikke FHIs eller forskernes.
Kartleggingsløypa brukes i den skjermede delen av løpet, der deltakeren løser praktiske oppgaver og veilederen observerer. Forskningen FHI oppsummerer, peker mot ordinært arbeidsliv som arena. Det er en spenning vi ikke vil skjule. Samtidig svarer oversikten på ett spørsmål, veien inn i arbeid, og ikke på et annet: hvordan veilederen dokumenterer hva deltakeren faktisk mestrer underveis. Det spørsmålet stilles uansett modell, også i IPS, der jobbspesialisten må kjenne deltakerens ressurser for å finne riktig arbeidsplass.
To ting fra kildene treffer oss direkte. FHI etterlyser forskning på ungdom og innvandrere med svake norskkunnskaper, to grupper vi har laget egne pakker for (Ungdom og Kvalifisering). Og Bråthens veiledere beskriver et dilemma vi kjenner igjen: å sende en deltaker ut for tidlig koster både deltakeren og arbeidsgiveren. Gode observasjoner før utplassering er ikke et alternativ til rask utplassering, men et grunnlag for å velge riktig arbeidsplass.
Kilder
- Nøkleby H, Blaasvær N, Berg RC. Supported Employment for arbeidssøkere med bistandsbehov: en systematisk oversikt. Folkehelseinstituttet, 2017. Hovedbudskap og sammendrag på side 5–8, diskusjon og konklusjon på side 69–74.
- Nøkleby H, Hernes T. Effekter av Supported Employment. Arbeid og velferd nr. 2, 2017.
- Bråthen M, Dahl E. Debatt: Supported Employment og IPS. KAI-kronikken, OsloMet, 9. november 2022.
- Bråthen M. Rask utplassering i ordinært arbeid? Ikke nødvendigvis. KAI-kronikken, OsloMet, 19. november 2020. Bygger på Bråthen M (2020), Søkelys på arbeidslivet 1–2/2020.
- Helsedirektoratet. Individuell jobbstøtte (IPS). Faglige råd.