Mange deltakere kommer til en kartlegging med blandede følelser. De vil gjerne i arbeid, men er usikre på om de klarer det. Kanskje har de dårlige erfaringer fra før, eller de opplever kartleggingen som en kontroll. Motiverende intervju (MI) er en samtalemetode som er laget for nettopp denne typen ambivalens, og den brukes mye i NAV og hos tiltaksarrangører.
Hva er motiverende intervju?
MI ble utviklet av William R. Miller og Stephen Rollnick fra 1980-tallet. Metoden er en samarbeidende samtaleform som skal styrke personens egen motivasjon for endring. Veilederen overtaler ikke. Hen hjelper deltakeren med å sette ord på egne grunner, ønsker og muligheter.
Grunnholdningen er like viktig som teknikkene: samarbeid i stedet for ekspertstyring, respekt for deltakerens selvbestemmelse og nysgjerrighet på hva deltakeren selv tenker.
Hvorfor motiverende intervju passer i kartlegging
En kartlegging skal gi et bilde av både funksjon og motivasjon. Praktiske oppgaver viser hva deltakeren gjør. Samtalen viser hvorfor, og hva hen selv ønsker. MI hjelper på flere måter:
- Deltakeren blir mer åpen. Når hen opplever å bli lyttet til, blir det lettere å fortelle om både ressurser og vansker.
- Målene blir deltakerens egne. Mål som deltakeren formulerer selv, er et bedre utgangspunkt for videre planlegging enn mål som veilederen foreslår.
- Ambivalens kommer frem. «Jeg vil, men …» er nyttig informasjon og ikke motstand som må overvinnes.
Grunnteknikkene: ÅBRO
- Åpne spørsmål. «Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?» gir mer enn «Står du opp tidlig?».
- Bekreftelser. Pek på innsats og styrker: «Du har holdt ut med opptrening i et halvt år. Det krever mye.»
- Refleksjoner. Gjenta eller omformuler det deltakeren sier, så hen hører sine egne tanker og kan utdype: «Så det er ikke selve arbeidet du gruer deg til, men å komme inn i en ny gruppe.»
- Oppsummeringer. Samle trådene underveis og til slutt, og spør om du har forstått riktig.
Lytt etter endringssnakk
I MI skiller man mellom endringssnakk («jeg savner å ha noe å gå til») og opprettholdelsessnakk («det er ikke noe vits, ingen vil ansette meg»). Begge deler er normalt. Veilederens oppgave er å legge merke til endringssnakket, spørre mer om det og la det få plass. Endringssnakk handler ofte om ønsker, egen evne, grunner og behov.
Skalaspørsmål
Skalaspørsmål er et enkelt verktøy som passer godt i en strukturert kartlegging:
- «På en skala fra 0 til 10, hvor viktig er det for deg å komme i jobb?»
- «Hvorfor sa du 4 og ikke 2?» Svaret får frem deltakerens egne grunner.
- «Hva skal til for at du kommer opp på 5?»
Samme spørsmål kan brukes om mestringstro: «Hvor sikker er du på at du ville klart en arbeidsdag på fire timer?»
Spør – informer – spør
Når du skal forklare noe, for eksempel hva tiltaket innebærer eller hvordan en oppgave fungerer, kan du først spørre hva deltakeren vet fra før. Deretter gir du kort informasjon, og til slutt spør du hva hen tenker om det. Det gjør informasjonen til en samtale i stedet for en forelesning.
Motiverende intervju før og etter praktiske oppgaver
MI og observasjon utfyller hverandre godt:
- Før oppgaven: «Hvordan tror du det vil gå å stå ved bordet i fem minutter?»
- Etter oppgaven: «Hvordan opplevde du det?», gjerne fulgt av en refleksjon: «Det gikk lettere enn du hadde trodd.»
Forskjellen mellom forventning og opplevelse er ofte det mest verdifulle i kartleggingen. Hvis deltakeren sier «jeg klarte det ikke» om noe som så ut til å gå greit, er det et utgangspunkt for nysgjerrighet, ikke for å korrigere.
Vanlige fallgruver
- Korrigeringsrefleksen. Trangen til å gi råd og løsninger kommer fort. Vent, og spør heller hva deltakeren selv tenker.
- Avhør med ÅBRO-pynt. Mange åpne spørsmål på rad oppleves fortsatt som et avhør. Refleksjoner gir samtalen pusterom.
- Uklar rolle. MI er ikke en teknikk for å få deltakeren til å si mer enn hen ønsker. Vær åpen om hva samtalen skal brukes til, og hva som havner i rapporten.
Fra samtale til rapport
Skill tydelig mellom det du har observert og det deltakeren forteller. Bruk gjerne deltakerens egne ord: «Jeg vil jobbe med noe der jeg får bruke hendene» sier mer enn «deltakeren er motivert for praktisk arbeid». I Kartleggingsløypa har refleksjonskortene samtalespørsmål om ressurser, hverdag og mål som passer godt med en MI-tilnærming.
Kom i gang
MI læres best gjennom øving og veiledning, ikke bare gjennom teori. Begynn med én teknikk, for eksempel flere refleksjoner, og legg til skalaspørsmål når det sitter. Vil du se hvordan samtale og praktiske oppgaver kan kombineres, kan du prøve en løype selv.